Om Maren Sofie Løfsgård

Hvem er jeg som driver denne bloggen? Og hva i all verden har jeg med Maren Elisabeth Bang å gjøre?

To Maren-er, ett mål!

Nemlig å ha noe å leve av mens gubben sitter i fengsel! Neida, så ille er det ikke. Tidene har heldigvis forandret seg på snart 200 år, og om typen skulle være så uheldig å ryke inn en dag, så mister jeg verken jobb eller livsgrunnlaget av det. Heldigvis!

​

Nei, målet er å formidle matlaging og matglede. Det har jeg, sammen med fornavnet, til felles med Maren Elisabeth Bang. 

​

Jeg oppdaget fru Bang først da jeg fikk sommerjobb ved Kvinnemuseet på Kongsvinger. Jeg var student, i midten av 20-åra, og syns maten så vondt ut og den gotiske trykkskriften var utrolig vanskelig å lese. Men jeg liker historisk mat, og jeg likte historien om Maren Bang, så jeg kjøpte boka.

​

Noen år seinere, som ferdig utdanna historiker, deltok jeg som frivillig på et arrangement på Odalstunet, et bygdetun helt sør i Innlandet. Jeg hadde vært med på samme arrangement mange ganger før, men nå hadde noen andre tatt over jobben min, og museumslederen foreslo at jeg kunne være på det store gamle kjøkkenet i hovedhuset. Kanskje jeg ville fortelle folk om alle de gamle kjøkkenredskapene, eller steke vafler på svartovnen?

​

"Får jeg lov å lage annen mat på den ovnen også?" spurte jeg. Svaret var ja. Frem fra ei hylle på kontoret kom Maren Elisabeth Bang og alle hennes 400 oppskrifter.

​

Det har blitt mye rar mat. Frikadeller som ble kjøttsuppe, fiskekaker som ble fiskemos, svidde kaker og klumpete øllebrød. Vi har lagd mat med ingredienser som ikke var så vanlige for 200 år siden, som cayennepepper og sitroner, og med ingredienser som ikke er vanlige nå for tiden, som nyretalg, portulakk og grisehjerner. Noe ble vondt, noe ble rart, og noe ble veldig veldig godt! Dette er altså mitt forsøk på å tilpasse disse ingrediensene til et moderne kjøkken, om ikke akkurat til en moderne gane. Jeg håper andre kan ha like mye moro av dette som jeg har!